Grunnverdiskatt og boligsak.

av

S. Wielgalaski
(kontorchef i Riksskattestyret)
 
Foredrag holdt i Norsk Forening for Socialt Arbeide 20. november 1925
Når man taler om grunnverdi og grunnverdiskatt, begynner som regel uenigheten allerede ved spørsmålet, hvad grunnverdi er og hvorledes den opstår. Jeg tror ikke det er nødvendig for å forklare grunnverdien å gå til Ricardos grunnrentelære; det er nok å se litt på forholdene i vår egen by og nærmeste omegn, så vil man snart forstå hvad grunnverdi er. I forretningsstrøket er verdien, ifølge siste skattetakst, inntil kr. 900 pr. m2 ved Stortingsplassen; går man ut i Aker f.eks. til Smestadbanens endepunkt, forlanges der efter sigende kr. 8 pr. m2, ved Sognvannsbanen kr. 7 og ved første stasjon på Bærums­banen kr. 3.50.
     Det er lett å forstå at verdien må bli stor i byens centrum på grunn av de økonomiske fordeler beliggenheten medfører, og det begrensede areal; men når man kommer så langt ut som til Smestad og Bærum, kan det ikke være mangel på tomter, som driver prisen op.
     Opmålingschefen i Aker har beregnet at en 2.500 m bred strimmel langs bygrensen inneholder omkr. 60.000 mål (mens hele Oslo iberegnet festningen er 16.000 mål). Trekker man fra de 60.000 mål 8.000 til gater, blir der igjen 52.000 mål til bebyggelse, dvs. at der i denne strimmel kan anbringes 50.000 familier på 5 medlemmer i eneboliger med 1 mål have til hver. Altså kunde hele Oslos befolkning få plass i dette belte. Yttergrensen for beltet går over Lysaker, Holmen, Slemdal, Kjelsaas. Alnabru og 0stensjøvannet. Men med de gode forbindelser vi har nu, strekker jo forstadsbebyggelsen sig langt utenfor denne grense. Det kan følgelig ikke være mangel på plass, som bringer tomteprisene til å stige så høit. Men forklaringen er ikke vanskelig å finne. I og utenfor en voksende by vil der alltid være noen stigning i tomteprisene, og de som sitter med eiendommene vil ikke selge, før de får den størst mulige del av denne verdistigning.
     Hvor det gjelder varer som korn o.l. hender det ofte, at spekulanter kjøper så store mengder, at de behersker markedet og kan drive prisen op; men rundt voksende byer gjør hver enkelt jordeier bevisst eller ubevisst det samme, som bare storspekulanter gjør for kornets vedkommende. Jordeierne vil ikke selge, selv om de kan få en pris, som langt overstiger, hvad deres egen bruk forrenter; de venter til de tror at prisene har nådd et foreløbig høidepunkt; og da alle gjør det samme, virker dette som en felles jordåger, der driver tomteprisen op ved at tilbudet kunstig begrenses.
     Grunneierne høster også frukten av de fleste offentlige arbeider.
     Leieboerne i et strøk forlanger f.eks. gatebelysning; kommunen skaffer denne; men i almindelighet må da leieboerne først betale belysningen ved øket skatt og derefter en gang til ved øket husleie, fordi strøket er blitt bedre.
     Da rådhuset i Kjøbenhavn blev bygget, steg grunnverdien i det omliggende strøk så sterkt, at stigningen kunde dekket hele rådhusets kostende. Skattyderne betalte rådhuset, men grunneierne tok gevinsten og lot leieboerne i strøket betale rådhuset en gang til.
     For 20-30 år siden blev der gravet en kanal ved Berlin; tomtene på begge sider blev opkjøpt av spekulanter, og i en bredde av 500 m på hver side steg grunnverdien til det 5-dobbelte.
     I 1917 undersøkte landbruksdepartementet i De Forente Stater virkningen av gode veier i 8 amter og fant, at grunnverdien i en bredde av en engelsk mil på hver side var steget med 9 til 114 pct. Verdistigningen var meget større enn veienes kostende.
     Et godt eksempel på, at grunneierne høster hvor de ikke har sådd, har man i den store Nil-dam. Den kostet 189 mill. kr.; men godseiernes jordleie steg fra 292 til 679 mill. dvs. med 158 mill. mere enn det egyptiske statsbudgett for 1905.
     Det sies at i Oslo er tomteprisene ikke så høie, at de har synderlig betydning for husleien. Det er mulig dette er riktig for 4-5 etasjers hus; men det er vel utvilsomt, at tomteprisene fremtvinger kasernebebyggelse og vanskeliggjør egne hjem med have; og her viser sig et uheldig forhold; man bygger høit for å fordele tomteprisen på mange leiligheter; men jo høiere der bygges, dess høiere stiger tomte­prisen. I London bodde der før krigen 7 mennesker pr. hus; i Berlin 77, men grunnverdien var i London 181 Mark pr. innbygger mot i Berlin 2.333, og det uaktet der i London faller et meget større areal pr. innbygger enn i Berlin.
     I New York, hvor de lenge har hatt særskilt taksering av grunnen, har det vist sig, at i utkanten, hvor bebyggelsen er mindre verdifull, er i almindelighet bygningen verd 3 ganger så meget som grunnen; men inne i skyskraperstrøket er derimot tomten som regel verd 3 ganger så meget som hele skyskraperen. Tomteprisene stiger med muligheten for utnyttelse og tvinger til å utnytte denne mulighet fullt ut.
     Det er derfor en dårlig utvei når det i Oslo har vært foreslått å tillate å bygge en etasje høiere og innrede boliger på loftet for å skaffe flere og billigere boliger. Dette kunde måskje være nødvendig, hvis det var mangel på tomt, men det er der jo ikke. Tillatelse til sterkere utnyttelse vil bare fremkalle høiere tomtepriser; det fremgår av det jeg har anført om London og Berlin, og uaktet der i Berlin bodde 10 ganger så mange mennesker i hvert hus som i London, var dog husleien meget høiere i Berlin enn i London. Og ikke blott er tett og høi bebyggelse økonomisk sett et dårlig middel til å avhjelpe bolignøden, men det er også hygienisk meget uheldig.
     Den tyske professor Werniche sier: "Tuberkulosen er i aller første linje en boligsykdom; det uttaler de første socialhygienikere i alle land, i Tyskland fremfor alle Robert Koch, tuberkelbacillens opdager, og Rubner. Denne overensstemmelse mellem Rubner, Pettenkofer og Robert Koch er ikke alene i og for sig gledelig, fordi den viser, at tuberkulosens hovedsakelige smittemåte nemlig den i boligen er almindelig erkjent, men fordi nu samtlige vedkommende instanser kan gå samlet frem i kampen mot tuberkulosen fremfor alt ved boligforsorg. "
     I havebyen Letchworth ved London var diebarnsdødeligheten i 1910: 54 av 1000 mot gjennemsnittlig for England 144; i Tyskland 178, i Berlin 206, i Munchen 226.
     Stadsfysikus i Birmingham har uttalt: "Det som jeg anser for det mest betydningsfulle ved den nye lov om byreguleringer er, at kommunestyrene kan fastsette en grense for antallet av hus pr. acre. Så sterkt føler jeg nødvendigheten av, at vi sprer befolkningen over de videst mulige arealer, at det er denne bestemmelse, som har gledet mig mest ved hele loven. Man er ennu ikke på langt nær tilstrekkelig opmerksom på den verdi friluften, ikke bare frisk luft, har for alle aldre."
     Ved undersøkelser i Paris noen år før krigen viste det sig at der var mere tuberkulose i store moderne bygninger enn i gamle småhus.
     Dette viser at arbeidet for bedre boligforhold ikke må gå i retning av forbedrede kasernebygninger, men av spredt bebyggelse med småhus, og at dette er mulig viser forholdene i England og Belgien og det regnestykke jeg har anført om beltet rundt Oslo.
     For å kunne gjennemføre en sådan boligreform må man først og fremst hindre jordågeren og trykke tomteprisene ned; men det beste middel dertil er en kraftig grunnverdiskatt.
     En gårdbruker i Aker som ved jordbruk har en inntekt av 15-20 kr. målet vil finne, at det ikke lønner sig å vente på prisstigningen, hvis han i ventetiden må betale en skatt av f.eks. 30-40 kr. målet. Han vil da straks selge, men der vil da bli frembudt til salgs så store arealer at prisen går betydelig ned og hvis skatten blir tilstrekkelig høi, vil all tomtespekulasjon og jordåger ophøre.
     Før jeg taler om våre egne skattelovers forhold til grunnverdiskatten, skal jeg si noen ord om forholdene i utlandet.
     Særlig i New Zealand og Australien er man kommet langt i gjennemførelsen av grunnverdiskatten. I New Zealand har henved halvparten av amts- og bykommunene grunnverdiskatten som eneste skatt.
     Sydney, hovedstaden i Ny Sydwales, har siden 1916 ikke hatt annen kommuneskatt enn grunnverdiskatten.
     I den australske unions nye hovedstad, Canberra, er grunnverdiskatten gjennemført på den måte at unionen eier hele arealet; tomtene overlates på 99 år til høistbydende mot 5 % årlig av verdien, dvs. de første 20 år betales 5 %. av det gjorte bud, senere efter takst hvert 20. år. Der betales altså ingen kjøpesum.
     I Transvaal beskatter Johannesburg og 7 andre byer bare grunnverdien. Skatten er i Johannesburg 2,9 %.
     I Argentina og Brazilien er der også en sterk bevegelse. I Rio Janeiro besluttet bystyret i 1916 enstemmig særskilt taksering av grunnen som forberedelse til innføreise av grunnverdiskatt. Borgermesteren uttalte: "Vi må vende vår opmerksomhet fremfor alt mot en forenkling av byens skattevesen, idet vi gradvis forbereder grunnen for at vi snart kan nå idealet nemlig en eneste skatt på grunnen alene."
     I De Forente Stater opkreves der i flere byer en betydelig grunnverdiskatt, således i New York, Cleveland, Pittsburg 2,3 %. og i Boston 2,4 %; men de beskatter ved siden derav også bygningene.
     I Canada er man kommet betydelig lenger enn i De Forente Stater, og mange både by- og landdistrikter dekker en vesentlig del av sine utgifter ved grunnverdiskatt.
     Betydelig interesse har også tyskernes ordning i Kiautsehou i Kina. Da tyskerne hadde tatt landet i 1897, erhvervet kolonialregjeringen hele bygrunnen; tomtene solgtes ved auktion; men kjøperen måtte i skatt betale 6 % først av kjøpesummen, senere efter periodiske takster.
     Jeg har i flere tilfelle nevnt de benyttede skattesatser; men disse er i virkeligheten bare nominelle. Grunnen takseres nemlig i alle disse tilfelle med skatten påheftet; det er følgelig ikke den virkelige verdi, men den med den kapitaliserte skatt nedsatte verdi, som skatten beregnes av. Derved opstår et eiendommelig forhold. Når skattesatsen forhøies, synker salgsprisen; men når salgsprisen synker, går også skattebeløpet ned, og da går prisen op igjen. Der må da finnes et likevektspunkt mellem skatten og prisen. Hvis både skattesatsen og rentefoten er 5, vil rimeligvis grunnen måtte settes i halv verdi, således at skatten istedetfor 5 blir 2,5 % av den hele verdi. Dette forhold merkes ikke, når skattesatsen er lav; men når den er 6 % som i Kiautsehou eller 5 p% som i Øst-London i Syd-Afrika, blir det ganske misvisende.
     Der skal ikke være noen gjeldende skattelov som tar hensyn til dette forhold; men i borgermester Berners forslag av 1907 var sagt, at verdien skulde settes til salgsprisen + den kapitaliserte verdi av skatten. En sådan bestemmelse er der også i det danske forslag av 1924, som jeg senere skal tale om.
     l Europa arbeides der i flere land for grunnverdiskatt. Bekjent er Lloyd Georges budgett av 1909; men det anerkjennes ikke som et reelt forsøk på grunnverdiskatt, og alle derhenhørende lovbestemmelser er senere ophevet av de konservative. Men bevegelsen er meget sterk og både de liberale og arbeiderpartiet har grunnverdiskatten på programmet.
     l den siste tid har dog Lloyd George bragt forvirring på dette punkt. Også i Tyskland er der en meget sterk bevegelse, men den har der til dels en noe annen form.
     En særlig fremtredende plass inntar Danmark. Der har i lengere tid vært en sterk bevegelse, som har vært kraftig støttet av småbruker­foreningene.
     l 1922 blev der innført en grunnverdiskatt av 0,15 % til staten og i 1924 fremla regjeringen et forslag til en kommunal grunnverdiskatt.
     Forslaget gikk ut på, at der i byene skulde opkreves minst 0,75 og høist 1,5 % av grunnverdien, og på landet skulde både amtenes og sognenes eiendomsskatter for den vesentligste del avløses av grunnverdiskatt.
     Men dette forslag er blitt gjennemgått av et utvalg, som har beklippet det betydelig. Høiestegrensen for grunnverdiskatten i byene er nedsatt fra 1,5 til 0,9 %. For sognene og amtene er der ikke satt noen høieste grense, derimot skal der av den del av eiendommens samlede verdi som overstiger grunnverdien, svares eiendomsskatt med 2/3 av den procent hvormed grunnverdiskatten opkreves.
     Vurderinger skal avholdes hvert 5. år.
     Forslaget bestemmer i § 12: "Den en eiendom i henhold til denne lov påhvilende grunnskyld og grunnstigningsskyld lates ute av betraktning ved eiendommens vurdering til grunnskyld." Her er således likesom i Berners forslag, tatt hensyn til at skatten trykker salgsverdien ned. Dette er der som nevnt ikke tatt hensyn til i noen gjeldende skattelov.
     Der er i Danmark avholdt flere almindelige vurderinger av grunnen; den siste blev holdt i 1924, og den samlede grunnverdi for hele Danmark blev da satt til 5.196 mill. kr.
     All jord på landet er da verdsatt som om den var i middelgod kultur og tilhørte en middels bondegård; derved er småbruk satt noe lavere og herregårdsjord noe høiere enn salgsverdien. Forbedringer som er over 30 år gamle, gis der ikke fradrag for.
     Her i landet har vi vært nokså tidlig ute med grunnverdiskatt.
     Den matrikkelskatt som blev vedtatt i 1818, var en grunnverdiskatt. Professor Brandt sier, at matrikelskylden ikke skulde være uttrykk for forholdet mellem eiendommenes virkelige salgsverdi, men mellem deres permanente grunnverdi ifølge de fortrin og mangler som de medbragte fra naturens egen hånd.
     Men sin karakter av grunnverdiskatt har matrikkelskatten mistet, fordi der ikke holdes nye takster, så matrikkelen ikke lenger gir et riktig uttrykk for verdiforholdet mellem eiendommene.
     Efter skatteloven av 1911 skal der utlignes en matrikkelskatt til amtene av minst 2 høist 5 kr. pr. skyldmark. Til herredet kan der utlignes høist kr. 4 pr. skyldmark; men herredsstyret kan også beslutte at der ikke skal utlignes noen matrikkelskatt til herredet.
     Der har vært fremsatt flere forslag om endring av matrikkelskatten til en grunnverdiskatt efter periodiske takster; men disse forslag har ennu ikke ført til noe.
     For byene bestemte skatteloven av 1911, at der som eiendomsskatt skal utlignes minst 2 høist 7 kr. på 1000 kr. takstverdi. Bystyret kan beslutte, at grunn og bygninger skal takseres hver for sig og be­skattes med en forskjellig skattøre. Ved lov av 1921 blev der gitt adgang til å bruke en høiere skattøre enn 0,7 % på all grunn, når gjennemsnittet for grunn og bygninger tilsammen ikke blir over 0,7 %.
     I Oslo har skatten siden 1913/14 vært 0,7 % på bebygget grunn og fra 1915/16 også på ubebygget; dvs. at vi siden 1915/16 har hatt en grunnverdiskatt av 0,7 % i Oslo, og efter endringen av 1921 kan man gå betydelig høiere. Hvis man går ut fra, at bygningene i Oslo er verd dobbelt så meget som hele grunnen, og man anvender minstesatsen 2 av tusen på bygningene, vil man kunne legge 1,7 % på grunnen, for gjennemsnittet blir da 0,7 %.
     I de andre byer, hvor bygningsverdien rimeligvis er større i forhold til grunnen, vil man kunne gå lenger enn til 1,7 %. Ved den skattetakst, som blev avholdt i Oslo ifjor, blev grunnen for første gang taksert særskilt; men grunnverdien er bare opført pr. m2, ikke utregnet for hver eiendom og følgelig heller ikke opsummert for hele byen, så man kan ikke vite noe sikkert om forholdet mellem grunnens og bygningenes verdi. Den samlede verdi av bygningene med tilhørende grunn var ca. 830 mill. og av ubebygget grunn ca. 27 mill. Den høieste grunnverdi er 900 kr. pr. m2 ved Stortingsplassen.
     Der gjøres naturligvis mange og til en viss grad berettigede innvendinger mot grunnverdiskatten; men vanskeligheter og ulemper er der ved enhver reform og enhver forandring i de bestående forhold; det kommer an på hvor meget ulempene veier i forhold til de fordeler som vil opnås.
     Der har særlig vært gjort følgende innvendinger.
     Det er umulig å skjelne mellem grunnverdien og den i forbedringer nedlagte kapital. Professor Heckscher sier således i svensk Ekonomisk tidskrift for 1915: "Den fundamentale vanskelighet ved grunnverdiens inndragning er vanskeligheten ved å skjelne grunnverdi fra annen verdi. Det har mange ganger og med grunn vært påpekt at en inndragning av jordbruksjordens grunnverdi, ja endog en skatt på dens verdistigning, medfører fare for at man kommer til å inndra eller konfiskatorisk beskatte også verdien av jordforbedringer dvs. på jorden nedlagt kapital og arbeide med den følge at man avskrekker fra sådanne forbedringer.
     Men det samme gjelder også i mindre utstrekning byggetomt f. eks. når et tomteselskap i verdistigningen på tomtene søker dekning for utlegg til veier, vannledning o. lign. Et sådant selskap vil aldri foreta sådanne anlegg, hvis ikke en større eller mindre del av verdistigningen tilfaller selskapet.«
     Skjønt Heckscher er en stor autoritet, tror jeg dog han overvurderer vanskelighetene. Når et tomteselskap oparbeider veier og vannledninger, er der ingen vanskelighet ved å påvise disse forbedringer og skjønne om deres kostende; men vanskeligheten ligger i, at tomteselskapet ikke bare forlanger dekning av sine utlegg; men, som H. sier: en større eller mindre del av verdistigningen. Men hertil er å bemerke, at det måskje ikke vil være så stor ulykke, om denne tomtespekulasjon ophører. Kommunen må da overta all oparbeidelse av veier og vannledninger; men dertil får den også midler ved grunnverdiskatten. Ved en fullstendig gjennemførelse av grunnverdiskatten får den jo ikke bare en større eller mindre del av verdistigningen, men hele verdistigningen. Og regulering og oparbeidelse vil da kunne bli mere regelmessig enn nu. Og hvis man vil opmuntre privatspekulasjonen, lar det sig visst lett gjøre ved en viss tids fritagelse for grunnverdiskatt.
     Vanskeligheten ved å skjelne mellem ren grunnverdi og forbedringskapital viser sig derimot ved sådanne arbeider som opdyrkning, drenering o. lign. i jordbruket, planering o. lign. ved byggetomter. Her vil det være vanskelig å påvise de arbeider, som er utført for mange år siden; men det er heller ikke nødvendig. Ved takseringen bør fratrekkes de påkostninger, som er gjort, forsåvidt de fremdeles bidrar til den nuværende verdi; men dette bør ikke gjøres for påkostninger, som er eldre enn 25-30 år. Det vil ikke avholde fra å foreta forbedringer, at man om 25-30 år ikke lenger får disse fratrukket ved takstene. Sådan bestemmelse var inntatt både i det Bernerske og det Løvlandske forslag, og man har den også i Danmark. –
     I almindelighet er det så langt fra, at grunnverdiskatten vil avholde fra forbedringer, at den tvert imot vil fremtvinge dem. For når det gjelder forbedringer, som enhver vil regne med, når han skal bestemme utnyttelsesmulighetene, vil grunnen bli verdsatt efter det utbytte, den vil gi, når forbedringene er utført; og for å skaffe sig et utbytte som også dekker skatten, blir eieren nødt til å foreta forbedringene.
     Man har innvendt, at når man med tar gamle forbedringer, er det ikke en ren grunnverdiskatt; men det er jo ikke navnet, men virkningen og brukbarheten det kommer an på; blir skatten lettere anvendelig ved en liten tilsetning, er der ikke noen grunn til å holde så strengt på renheten.
     Den verdi som skal beskattes er den kapitaliserte verdi av den beste utnyttelse med fradrag av de nødvendige omkostninger. Dette er naturligvis en nokså ubestemt verdi, når det gjelder arealer som ikke er fullt utnyttet, idet man da må skjønne om muligheter; men sådanne skjønn forekommer daglig ved kjøp og salg og man må også nu ved skattetakstene skjønne om sådan grunnverdi. Men alle feil ved takse­ringen får riktignok større betydning når skattøren blir høiere.
     Chefen for takseringen i New York, hvor de lenge har hatt særskilt taksering av grunnen, har uttalt at det er lettere å taksere grunnen enn bygningene.
     En annen innvending er at grunnverdiskatten veltes over på forbrukere og leieboere og følgelig ikke har noen fordel fremfor f.eks. en bygningsskatt.
     Herom uttaler den amerikanske statsøkonom Seligman: "Når jord beskattes efter den rene grunnverdi, er praktisk talt alle økonomer siden Ricardo enige om, at skatten i sin helhet faller på grunneieren og ikke kan veltes over på noen annen klasse enten forpaktere eller forbrukere. Dette punkt er så almindelig anerkjent at der ikke behøves ytterligere diskusjon derom," sier han.
     Når man taler om tomtepriser, må man være opmerksom på at prisdannelsen dels skyldes at tilbudet av jord, særlig av jord med en bestemt beliggenhet, av naturen er begrenset; dels at der er en kunstig begrensning ved jordåger. Som jeg har nevnt, drives der alltid bevisst eller ubevisst jordåger særlig rundt voksende byer. Enhver jordeier holder på jorden, til han får så stor del som mulig av den påregnelige fremtidige verdistigning. Hvis der nu pålegges en grunnverdiskatt så høi, at den tar hele grunnverdien, bortfaller ethvert motiv til åger, for eieren vet jo da, at skatten tar hele verdistigningen fra ham. – Men allerede en mindre skatt vil stanse jordågeren, fordi det blir for dyrt å holde på jorden, når der skal betales en skatt beregnet efter en meget høiere verdi enn den eierens utnyttelse forrenter.
     En gårdbruker i Aker skrev til ligningsnevnden, at han tapte på jordbruket, men levet av verdistigningen; men dette vilde han visst finne ulønnsomt, hvis han skulde betale en betydelig skatt, som stadig steg eftersom jorden steg i verdi.
     Når nu all jordåger ophørte, vilde der bli frembudt til salg så meget jord, at prisen vilde gå ned, til den svarte til forholdet mellem det naturlige – ikke kunstig begrensede – tilbud og den efterspørsel som behovet f.t. betinget. Enhver vilde da i almindelighet selge, når der blev budt ham en høiere pris enn hans egen bruk forrentet. Det er følgelig så, langt fra at skatten vilde veltes over på jordkjøperne at den tvert imot vilde gjøre jorden billigere.
     Det er lett å se at en grunnverdiskatt heller ikke veltes over på leieboerne. Husleien bestemmes av byggevirksomheten. Er husleien for lav, stanser byggevirksomheten, inntil husleien stiger så høit, at det lønner sig å bygge. Når en tomteeier skal regne ut, om det lønner sig å bygge, må han undersøke, om han kan gjøre regning på en husleie, som dekker forrentning av byggeomkostningene, driftsutgifter og bygningsskatt og dessuten gir et overskudd av f. eks. kr. 1.000. Dvs. han vil ikke bygge hvis ikke hans nettoinntekt blir 1.000 kr. større når han bygger enn når han ikke bygger. Hvis der nu er en bygningsskatt kr. 1.000, som tar hele overskuddet, vil han ikke bygge; men hvis skatten istedetfor bygningsskatt var en grunnverdiskatt, vilde den ikke avholde ham fra å bygge, for da måtte han jo betale skatten selv om han ikke bygger, den er følgelig ikke med blandt de utgifter som bygningen volder og kan derfor ikke medtas i beregningen av bygningens lønnsomhet. En skatt, som han må betale også når han ikke bygger, kan ikke være noe motiv til ikke å bygge og følgelig heller ikke årsak til stigning av husleien. Tvert imot kan grunnverdiskatten tvinge ham til å bygge, fordi det blir for dyrt å la tomten ligge unyttet, når han årlig må betale en betydelig skatt av den.
     Da man i 1896 forandret loven for Oslo så der blev adgang til å sette skatten på ubebygget grunn i høide med bebygget, blev det også anført som grunn, at det vilde virke til å fremme byggevirksomheten.
     Den tredje innvending er, at en sådan skatt er en urettferdighet mot grunneierne; og det kan naturligvis ikke nektes, at når man ved beskatning beskjærer en enkelt klasses formue, må dette føles som en urettferdighet. Men går man da ellers avveien for en sådan urettferdighet, når den synes nødvendig? – Når der pålegges en beskyttelsestoll, er det en urettferdighet mot forbrukerne, og når tollen senere opheves, ruineres kanskje mange av produsentene.
     Nu vil kanskje noen si, at ingen har noe rettskrav på tollfrihet eller tollbeskyttelse; men når man beskatter vekk jordens verdi, er det et inngrep i eiendomsretten. Hertil er først å si at rettferdigheten beror ikke på om det er et rettsbeskyttet eller ikke rettsbeskyttet gode, som krenkes; dessuten har man hittil ikke gått ut fra at eiendomsskatter er rettsstridige. Som nevnt har vi i Oslo allerede i 10 år hatt en grunnverdiskatt på 0,7 %, dvs. at kommunen har tilegnet sig omkr. 1/7 av grunnverdien. Og jeg har nevnt at skatteloven gir adgang til å gå betydelig lenger, til 1,7 % og ennu høiere, dvs. at kommunene kan tilegne sig 30-40 % av grunnverdien. Ved hvilken % begynner da ulovligheten og urettferdigheten?
     Nu er det jo så at loven ikke tillater å gå til tops med en gang; skatten må ikke forhøies med mere enn en 0,1 % om året. Dvs. at der hvor man begynner fra 0, vil det ta minst 50 år å ta hele grunnverdien. Personlig mener jeg, at 50 år ikke er for lang tid.
     Hensikten med å fordele gjennemførelsen på en lang årrekke må jo være, at ikke hele skatten skal ramme den samme eier, men fordeles på flere, idet den først pålagte del skal være nedfælt i grunnverdien og utjevnet ved salg, arveopgjør o.l. innen der gjøres større pålegg. Dessuten skal der også tid til å få pantegjelden redusert; for den del av verdien, som beslaglegges av grunnverdiskatten, kan jo ikke benyttes til pantsettelse.
     Der må også tas hensyn til, at når det først er bestemt, at skatten skal være stigende, vil den fremtidige høiere skatt virke på verdien allerede straks den er besluttet. En matematiker har regnet ut for mig, at hvis man går ut fra en rentefot av 5 % og beslutter innførelsen av en grunnverdiskatt stigende fra 0-5 % gjennem 20 år, vil en grunn som er verd kr. 10.000, straks gå ned i en pris av kr. 3.457, og hvis man strekker gjennemførelsen over 100 år, vil dog prisen straks gå fra 10.000 ned til 7.916. (Det vil dog muligens vise sig anderledes i livet enn i matematikken på grunn av konjunktursvingninger o.l.)
     Men denne vanskelighet gjelder bare den hittil opståtte grunnverdi, som allerede er blitt en bestanddel av private formuer, er solgt, arvet og pantsatt.
     Å gjøre store innhugg i denne verdi vilde volde store økonomiske rystelser; men det er ikke samme vanskelighet, hvor det gjelder verdistigningen; derfor foreslo Berner, at man skulde behandle den nuværende og den fremtidige verdi hver for sig og bruke en lavere og langsomt stigende skattøre for den nuværende verdi, men en meget høiere for verdistigningen. På denne måte kan man komme hurtigere frem, enn man ellers vilde, uten for stor hårdhet mot grunneierne.
     Der er således vanskeligheter, og disse kan kalles den pris, som må betales. Spørsmålet blir da, om grunnverdiskatten bringer fordeler som er prisen verd.
     Det som man vil opnå er at stat og kommune ved grunnverdiskatten vil få dekket en del av sine utgifter uten å belaste næringslivet og forbruket. Jeg har jo påvist, at den ikke veltes over på leiere og forbrukere. – Ja det er så langt fra at den belaster næringslivet og forbruket, at den jo tvert imot vil gjøre grunnen billigere for dem, som vil utnytte den og hindre at noen lar den ligge unyttet, mens de nuværende skatter straffer utnyttelsen og skåner den som lar jorden ligge unyttet. Skatten vil hindre tomtespekulasjon og jordåger og derved sannsynligvis hindre mange kriser. Men især vil skatten ha betydning for boligsaken ved å muliggjøre en spredt, sund bebyggelse. Visstnok skyldes den nuværende bolignød vesentlig andre årsaker; men selv om disse fjernes, kan man ikke få sunde boligforhold, hvis man ikke hindrer tomtespekulasjon og åger; og dertil er det mest virksomme middel en kraftig grunnverdiskatt. Men denne er et temmelig langsiktig middel; det gjelder derfor å gå i gang med arbeidet snarest mulig, for at man innen en rimelig tid kan få se resultatene.
     Om grunnverdiskattens betydning for boligsaken foreligger der en vektig uttalelse i boligkomiteens innstilling av 1919. Der sies s. 150: "Det er dog et enkelt punkt i vår skattelovgivning, som komiteen i denne forbindelse har trodd at den ikke burde forbigå; det gjelder at kommunen kan bestemme, at eiendomsskatt blir å utligne med en lavere skattøre på ubebygget enn på bebygget grunn. Dette er – sett fra boligsakens standpunkt – nøiaktig det motsatte av det, som er riktig. Skatten på den ubebyggede (men bebyggelige) grunn skal nettop være så høi som mulig for å hindre, at eieren holder tomten tilbake og lar den ligge ubebygget i håp om en senere verdistigning."
     Denne uttalelse foranlediget lovendringen av 1921, hvorved der blev gitt adgang til å legge en høiere skatt enn 0,7 % på grunnen, når skatten på grunn og bygninger tilsammen ikke blir over 0,7 %. I denne forbindelse vil det være av interesse å se, hvilke erfaringer man har gjort annetsteds m.h.t. grunnverdiskattens virkninger. I Kiautschou, hvor man allerede fra koloniens anlegg i 1898 hadde 6 % grunnverdiskatt, var tyskerne meget tilfreds med resultatet; tomtespekulasjon var utelukket, tomteprisene holdt sig lave, og byen utviklet sig raskt. I Sydney har man siden 1916 dekket alle byens utgifter ved grunnverdiskatt, som for 1919 var 1,77 %.
     Alderman Firth fra Sydney har i sommer holdt foredrag i England om beskatningen i Sydney. Om byens utvikling fortalte han at i 1908, da man begynte med innførelsen av grunnverdiskatt, var byens befolkning 550.000, i 1924: 1.100.000.
     Byggevirksomhetens verdi var i 1924 det dobbelte mot 1914. Det var spådd at grunnverdiskatten vilde fremtvinge en tettere bebyggelse; men det motsatte har vist sig, idet folkeøkningen faller på de ytre strøk. Antallet av 1-værelses leiligheter var gått ned fra 20.300 i 1911 til 12.787 i 1921. Som regel er der til hver bolig 6-800 m2 have.
     Før var det sterk tomtespekulasjon som fremkalte voldsomme kriser; men nu vil ingen spekulere i tomter.
     Melbourne, som ennu er sæte for unionsregjeringen, var for noen år siden større enn Sydney; men den beskatter eiendommene efter deres årlige avkastning, og Sydney er nu gått forbi den.
     Det sies også at firmaer i Melbourne har begynt å bygge fabrikker i Sydney, fordi de der ikke betaler annen skatt enn grunnverdiskatten, og den avgjør de i kjøpesummen for tomten, så fabrikken blir skattefri.
     Den grunnverdiskatt, som har hatt sådan virkning i Sydney, er ikke høiere enn den, man efter skatteloven kan gå til også i Oslo, nemlig 1,7 %. Det er mulig et man også i Sydney har skreket op om urettferdighet og plyndring; men der skal ikke være noe ønske om å vende tilbake til den gamle beskatningsmåte.
     For at man her i Oslo skal opnå den fulle virkning av grunnverdiskatten, må den gjennemføres også i Aker. Det kommer da an på, om den utvikling, som man har begynt på for byenes vedkommende ved loven av 1921, fortsettes og grunnverdiskatten bringes i anvendelse også i landdistriktene iallfall omkring byene; men det synes dessverre som vinden allerede har snudd sig. I prp. nr. 70 for 1925 har nemlig departementet foreslått en endring i byskattloven gående ut på, at eiendommer som drives som gårdsbruk, kan delvis fritas for eiendomsskatt. Dette er aldeles i strid med prinsippet for en grunnverdiskatt, idet dennes virkninger og karakter av grunnverdiskatt beror på, at all grunn beskattes uten hensyn til, hvorledes den utnyttes.
     Der er allerede nu en lignende bestemmelse i loven, idet det sies i § 6, at bystyret kan bestemme "at undtagelsesvis bygninger og grunne i visse deler av byen kun for en del av takstverdien skal belegges med eiendomsskatt."
     En sådan bestemmelse er berettiget når den bare anvendes ved byutvidelser, når der innlemmes strøk, som har liten eller ingen grunnverdiskatt, i en by som har en høi grunnverdiskatt. Da er det rimelig at skatten i det innlemmede strøk først efterhånden bringes op i høide med den øvrige by. Men det bør da sies i loven at bestemmelsen bare gjelder ved byutvidelser, og at den gjelder hele det innlemmede strøk uten hensyn til hvorledes eiendommene utnyttes. Derimot er der ingen grunn til å undta gårdsbruk mere enn annen næring; det kan jo godt være en tomtespekulant, som driver gårdsbruk i ventetiden, og på den annen side kan en verdifull tomt, der brukes som oplagstomt, være eierens hele formue. Hvis han har 50 % pantegjeld på tomten og plutselig får en grunnverdiskatt på f.eks. 2 %., vil han jo bli berøvet næsten hele sin formue.
     Departementets forslag setter ingen tidsgrense for fritagelsen, det synes som eiendommene skal kunne fritas, sålenge de drives som gårdsbruk.
     En sådan bestemmelse kan få stor betydning, hvis en vesentlig del av Aker innlemmes i Oslo. Da vil all ubebygget grunn i dette strøk bli drevet som jordbruk, såvidt det overhodet lar sig gjøre; og ågeren vil bli ennu verre enn før, fordi ingen kan selge tomter av sin eiendom og derved gjøre den uskikket til gårdsbruk, før han kan selge det hele. Dette vilde bety at skatten ingen virkning vilde få, eller måskje den motsatte virkning av den, den skulde ha. Det er ikke nok for å få en grunnverdiskatt med dens virkninger, å legge en skatt på grunnen og si at grunneieren skal betale. Det er således bare noe snakk, når det f. eks. sies i bygningsloven at grunneieren skal betale kommunens gateoparbeidelser; det sies jo at han ikke skal betale, før der bygges på tomten; følgelig blir det en del av byggeomkostningene og må betales av leieboerne. På samme måte vil det gå med en grunnskatt, som bare pålegges eiendommer som er utparsellert til bebyggelse. Og får man først inn i byskattloven det prinsipp, at gårdsbruk ikke skal betale grunnverdiskatt, vil det samme prinsipp måtte anvendes i landdistriktene, og det vil da være umulig å få innført grunnverdiskatt på landet.
     Jeg vil slutte mitt foredrag med ønsket om, at den utvikling, som boligkomiteen har gitt støtet til, blir fortsatt og ikke blir bragt inn på feil spor ved påtrykk fra privat interesserte.

Hovedside: Grundskyld - Henry George
Henry George
Retsmoral
Andre Skribenter
Parabler
Kritik
Hvem er jeg
Præ-georgister
Eksempler
Til Historie - Biografier
 
Opdateret april  2017
antikvariat Tvedntikvariat